Jeg har drømt om at
en gang – en eneste –
skulle ord og liv
bli ett.
Slik skulle det skje:
som når speilbildet av en lom
svimler gjennom vårblått vatn
og treffer den levende fuglen
i en sprut av sølv, ytterst
i spissen av et svimlende
crescendo-tegn.

I dette diktet, «Ord og liv» formidler Hans Børli hvordan han sliter med å finne det rette ordet og den gode følelsen han kjenner når han en sjelden gang lykkes.

Børli har vært en trofast følgesvenn gjennom hele mitt voksne liv. Hans «Samlede dikt» har fast plass på nattbordet.

Jeg har hatt et nært, men ambivalent forhold til ord siden jeg i førskolealder stiftet bekjentskap med «Ole Aleksander Filibom-bom-bom» og «Mormor og de åtte ungene». Den rolige, snille stemmen til Thorbjørn Egner i barnetimen gjorde også et sterkt inntrykk. Jeg var heldig, for jeg hadde en far som i noen år var bibliotekar på fritida. Jeg lærte meg fort å like den gode lukten av nye, uleste bøker da eskene fra Biblioteksentralen ble åpnet og jeg fikk lov til å klistre inn lommer for lånekortene. Jeg kastet meg snart over bøkene om Hardy-guttene og Den ensomme rytter i tillegg til Hvem Hva Hvor og Glåmdalen.

Det er et slit å begå ord. Det er så mange å velge mellom, og de kan settes sammen på så mange måter. Ofte må du – sllik Børli formidler – tvile deg fram og gjøre mange forsøk før du kanskje kommer fram til et noenlunde brukbart resultat.
 
Jeg har i alle år prøvd å treffe andre med mine ord, slik andre har prøvd å treffe meg med sine. Fra de første forsiktige forsøkene med gråblyanten på grå kladdeboksider for seksti år siden og helt fram til disse bokstavene mer eller mindre motstridig manes fram på skjermen, har jeg strevet med å sette sammen ord slik at de gir mening, ikke bare for meg sjøl, men også for andre. Noen ord har truffet sine mål; mange andre kan best karakteriseres som streifskudd eller ren skivebom.

Orda har gitt meg levebrød. De har gitt meg både gode og mindre gode opplevelser og de har lagt grunnlaget for min utvikling som et tenkende menneske. Ikke minst har de bidratt til verdifull kommunikasjon og samhandling med andre mennesker.
 
I dagens globaliserte og digitaliserte medieverden utsettes vi for et kontinuerlig bombardement av ord og meninger, muntlig så vel som skriftlig. Det meste er mer eller mindre tanketomt og meningsløst. I denne strømmen av ord og banaliteter må vi sette opp et filter; en evne til kritisk tenking og vurdering. Jeg bruker mye tid på å lete etter ord og tanker som bekrefter og underbygger mine holdninger; mitt politiske ståsted og mitt livssyn. Jeg lar meg ikke lenger påtvinges andres sannheter; jeg stoler på mine egne og innrømmer gjerne at heller ikke de er universelle.
 
Da jeg for en god mannsalder siden var ung journalist – i det som da var ei god lokalavis – var det ikke bare lett å komme med ideer og forslag til temaer til reportasjer. – Det har vi skrivi om før, var en ofte forekommende kommentar fra en av de betydelig eldre kollegaene. Joda; vi finner mange gode og treffende ord som tidligere tiders forfattere og tenkere har begått. Det er mange litterære gullkorn i Bibelen, og mye av livsvisdommen i Håvamål kan fortsatt være ei rettesnor for menneskelig samkvem.

Tidligere i år kom jeg over to bøker av den persiske dikteren og vismannen Sa’di, som levde på 1200-tallet. I boka «Rosehagen» gir han et godt innblikk i arabisk og muslimsk tenkemåte. Her er noen strofer som traff meg, og som i aller høyeste grad har gyldighet i vår tid:

Bryr du deg ikke om andres lidelse
fortjener du ikke navnet menneske.
 
Bare den behandler fremmede dårlig,
som ikke selv har vært mye i fremmede land.
 
Hvordan kan den som lever i ro og overflod,
kjenne til den hungriges tilstand?
 
De fattiges lodd kjenner bare den
som selv har erfart fattigdommens kår.

Stadig kommer nye forfattere til; nye stemmer tar opp arven og fører orda, sangene og håpet videre. En stemme jeg gjerne lytter til, er Michael Wiehe. Han etterlater ingen tilhører likegyldig. Jeg gleder meg til å høre ham i Sanitetens hus 19. november. Takk til Odal Rock Club og Remi Brodal som har fått ham til Nord-Odal! 

Sångerna

Sångerna om frihet
om rättvisa och fred
sångerna om folket
som aldrig kan slås ner
sångerna om kärlek
som aldrig kan förstummas
ska nya röster sjunga
ska nya röster sjunga

De som står meg nærmest vil nok hevde at de orda som har truffet meg best, er to linjer fra Dan Anderssons «Spelmannen»:

Jag vill inte gräva jorden, jag vill inte hugga ved,
jag vill drömma under häggarna till solen hon gått ned.