– I 16 år jobbet jeg sammen med Karin. Ingen jobbet så mye som henne; alltid klar for å ruske opp i urettferdighet; alltid klar for et rettferdig Norge og en verden som har plass til alle. En stemme til Karin og SV er en stemme for mindre forskjeller og et varmere samfunn, sier Karin Andersens mangeårige stortings- og partikollega Hallgeir Langeland.

– Jeg er ikke valgt på Stortinget for å holde kjeft. Jeg vet godt hvorfor jeg er på Stortinget. Jeg skal være en stemme til dem som verken har makt eller penger, som ellers ikke blir hørt, sa Karin da hun ble intervjuet i Dagbladet tidligere i sommer.

Etter fem perioder og 20 år på Løvebakken er SV-veteranen en av Norges mest erfarne politikere. Hun er kjent for å bruke et tydelig språk med ord som folk forstår. Nå er valgkampen inne i sin avsluttende uke, og Karin står på seint og tidlig fra sør til nord i Hedmark for å samle stemmer til nok en periode på Løvebakken.

DEMOKRAT OG SOSIALIST
– Jeg har fortsatt et sterkt engasjement for mer rettferdighet i samfunnet, sier Karin og legger til at fire barnebarn er en sterk motivasjon for å fortsette på Løvebakken. Hun ønsker å være med på utforme framtidas politikk og nevner spesielt klima- og miljøsakene som særdeles viktige for de kommende generasjonene.

– Som demokrat og sosialist arbeider jeg for et åpent, inkluderende og sterkt fellesskap med små forskjeller, der vi deler godene og alle har like muligheter til gode liv; der alle kan bidra og der alle fanges opp av et nettverk når utfordringene blir for store.

ROSES AV POLITIKERKOLLEGER
Karin nyter stor respekt blant sine politikerkolleger i alle partier på Stortinget. Ikke minst har hun en posisjon som den mest konsekvente og pågående talsperson for samfunnets vanskeligstilte og utsatte grupper. Hun har erfaring og store kunnskaper fra flere saksområder og omtales som en meget god talsperson for hjemfylket og innlandet.

Arbeiderpartiets Annette Trettebergstuen uttalte i Hamar Arbeiderblad tidligere i sommer: – Hun er den politikeren jeg har mest respekt for på Stortinget. Jeg digger Karin og håper hun alltid kommer til å være på Stortinget.

STØTTES AV FAGFORBUNDET
Fagforbundet Hedmark støtter Karin i kampen for gjenvalg og ny regjering. «Hun brenner og kjemper for mange av de politiske sakene som også Fagforbundet arbeider for, blant annet arbeidet for heltid og faste stillinger, utjevning av sosiale forskjeller, likestilling, hun kjemper for flyktninger, fattige, uføre og arbeidsledige, og ikke minst er hun opptatt av arbeidstakernes rettigheter», skriver Fagforbundet i en pressemelding.

I fireårsperioden som vi nå har lagt bak oss, er det Karin som har vært mest aktiv i stortingssalen. Hun har vært oppe på talerstolen 1072 ganger og topper lista med soleklar margin. Nestemann på lista er Per Olaf Lundteigen med 857.

SOLIDE RØTTER I EIDSKOG OG NORD-ODAL
Karin vokste opp i den vesle grenda Buholtet i Eidskog, hjemstedet til faren, skogsarbeideren og fagforeningsmannen Leif Trygve Kjelsrud. Mor Anna var fra Knapper i Nord-Odal. Hun var husmor og aktiv i den lokale sanitetsforeningen.

– Selv om vi ikke hadde all verdens materielle goder – blant annet fikk vi ikke lagt inn strøm før jeg begynte på skolen – vokste jeg opp i et godt og trygt hjem. Begge foreldrene mine var på hver sine måter samfunnsengasjerte, og de bidro nok til mitt politiske grunnsyn, sier Karin. Ikke minst vil hun berømme mor Anna – og alle andre norske sanitetskvinner – for den enorme samfunnsinnsatsen de har lagt ned gjennom generasjonene. 

– Ved sitt omfattende arbeid for å fremme folkehelse og gi omsorg og støtte til mennesker med ulike utfordringer har sanitetskvinnene vært en betydelig faktor i byggingen av velferdssamfunnet vårt, sier Karin.

Faren var tillitsvalgt i Skog- og landarbeiderforbundet, og Karin fikk overvære mange fagligpolitiske møter i hjemmet. Dette satte også sterke spor i henne.

REAGERTE PÅ MOBBING
– Når ble du politisk engasjert?
– Det begynte vel da jeg i ganske ung alder reagerte på behandlingen mange funksjonshemmede og andre «annerledes» mennesker fikk i hjembygda. Det var en respektløs, vond og fordømmende mobbing som skyldtes uvitenhet. I tenårene ble engasjementet sterkere, blant annet var jeg opptatt av likestilling og krigen i Vietnam. Jeg ble også opprørt over at homofili fortsatt var straffbart i Norge. Jeg var aldri i tvil om at jeg hørte hjemme til venstre for Arbeiderpartiet. I 1970 meldte jeg meg inn i Sosialistisk Folkeparti. SF sto blant annet for rettferdighet, kvinnekamp og fred og ble til Sosialistisk venstreparti i 1975.

Etter artium jobbet Karin i 20 år som barnehageassistent på Kongsvinger. Fram til hun ble innvalgt på Stortinget første gang i 1997, satt hun 16 år i kommunestyret i Kongsvinger og åtte år i fylkestinget i Hedmark. Hun har også studert samfunnsplanlegging og vært tillitsvalgt i Fagforbundet.


BILDET TIL HØYRE: Karin sammen med Marius Kristiansen i forbindelse med Morodalsfestivalen på Sand i 2013.

MANGE HEDERSPRISER
Gjennom årene har Karin mottatt en rekke hederspriser for politiske innsats. Blant disse er «Klar tale-prisen», for å ha satt det vanskelige offentlige språket på dagsordenen (1998), «Årets Fattigmann» av organisasjonen Fattig-Norge (2008), «Pøbelprisen» fra Pøbelprosjektet Eddi Eidsvåg (2009), Norges Handicapforbunds hederspris (2009) og Annette Thommessens minnepris (2014).
 
Når hun blir spurt om politiske forbilder, nevner Karin sin mor og Hanna Kvanmo; SV-politikeren som fra fattige kår arbeidet seg opp til å bli en av Norges mest populære og innflytelsesrike kvinner. Hun satt på Stortinget i fire perioder fram til 1989. Senere satt hun i riksrevisjonen og i Nobelkomiteen.

KOMPROMISSLØS OMFORDELING
Karin snakker seg fort varm når samtalen kommer inn på økende forskjeller mellom samfunnsgrupper i Norge.

– Vi må fordele penger og makt bedre. Det kan ikke fortsatt være slik at det viktigste for om en person lykkes er hvilken familie de tilhører. Dette får vi til ved en kompromissløs omfordeling av penger i samfunnet. At friheten ikke er for alle, og at forskjellene i samfunnet blir større og større, er den største utfordringen i dagens Norge. Friheten gjelder ikke for uføre som har fått dårligere økonomi med dagens regjering, den gjelder ikke de som ikke har råd til å betale for ferie eller for skoleturer, eller for dem som må bruke rullestol og som ikke kan dra på besøk fordi ingen boliger er tilrettelagt. Derfor må vi sørge for mindre forskjeller, og faktisk frihet for alle – ikke kun de med midler, sier Karin.

Hun legger til: – Skal friheten gjelde dem som kommer etter oss, må vi stoppe farlige klimautslipp, starte grønne arbeidsplasser, ta vare på norsk matproduksjon og bygge en moderne jernbane. Vi må ha en god eldreomsorg, og vi må sørge for flere lærere, slik at alle ungene blir sett.

Nettopp hvor viktig det er at elevene blir sett av læreren, har Karin sjøl fått erfare. Hun har lese- og skrivevansker, men en observant og dyktig lærer så at jeg lærte mye annet.  

– Ingen visste da hva dette var. De kalte det slurv, men jeg fikk så mye anerkjennelse for alt det andre jeg klarte, så det gikk bra. Jeg ble sett. Det er det kampen for flere lærere handler om, sier hun.

KOMMUNENE MÅ LØFTES
– Hva er de viktigste sakene i Hedmark?
– Alle skal ha lik rett på god velferd, uansett hvor man bor. Hedmark er et distriktsfylke med store avstander. Skal folk kunne leve og bo her, må vi ha gode sjukehjem, gode barnehager og gode skoler hvor det er tid til ungene. For å få til det må kommunene løftes. SV vil derfor bevilge mer enn noe annet parti til kommunene. Det er der velferden skapes. Samferdsel er også viktig. Vi bor i et jernbanefylke men blir samtidig nedkjørt av trailere. Vi må få gods over på bane, og få på plass Intercity-tog. Det er slik vi får ned klimagassutslippene, får fraktet tømmeret, og gjør hverdagen bedre for folk flest. Vi må heller ikke glemme at vi skal ha gode og trygge veger. Det er viktig for å opprettholde og styrke bosetting og næringsliv i hele fylket vårt, sier Karin.