Jeg har vært avisleser i snart 60 år. I alle disse åra har jeg hatt et nært og godt forhold til lokalavisa vår, Glåmdalen. Både som trofast leser og abonnent, og ikke minst som medarbeider og bidragsyter gjennom store deler av mitt aktive yrkesliv, har avisa betydd mye for meg. Nå er båndet i ferd med å løsne. I likhet med mange sambygdinger vurderer jeg seriøst å si opp abonnementet.

Gjennom hele 2017 har jeg registrert antall redaksjonelle artikler og notiser (unntatt nekrologer, kronikker og innlegg i Min mening) i papiravisa fordelt på kommuner som i utgangspunktet defineres som Glåmdalens dekningsområde. For oss nordodølinger er resultatet nedslående. For Glåmdalens redaksjon og ledelse håper jeg det er en tankevekker.

Som grafen og tabellen viser, ligger Nord-Odal på bunnen av statistikken med bare 3,3 prosent av alt redaksjonelt stoff. At Kongsvinger er best representert i spaltene er i og for seg rimelig, men at Nord-Odal skulle komme så dårlig ut sammenliknet med Grue, Eidskog, Åsnes og delvis vår nabokommune i sør, er urimelig. Vi betaler det samme for abonnementet, men vi får mye mindre igjen.

Sjølsagt er det interessant å følge med på det som skjer i nabokommunene, men det er nå først og fremst stoff fra min egen kommune som er det primære.

Når vi henvender oss til redaksjonen med tips om det vi oppfatter som godt og relevant reportasjestoff, får vi høre «vi er såpass presset på folk og ressurser» at de ikke kan sende noen. Derfor er det litt rart å se at tilsvarende arrangementer/møter/nyheter i andre kommuner får bred dekning. Joda, vi får kanskje tilbud om sjøl å komme til Kongsvinger for et intervju, eller vi blir bedt om å sende noen linjer og et bilde. Det er imidlertid ikke slik det skal være. Journalistikk er tross alt et fag som ikke skal overlates til hvemsomhelst.

Sjøl om jeg er over gjennomsnittet sportsinteressert, kan jeg ikke la være å kommentere redaksjonens prioriteringer når det gjelder Kongsvingers to store idrettsmiljøer på henholdsvis gras og is. Der synes det ikke å være noen begrensninger verken på spalteplass eller ressursbruk. De får store oppslag stort sett hver eneste dag. Sett fra en glømt utkant gjør refleksjonene seg sjøl ...

Vi savner en aktiv, positiv og våken redaksjon som med interesse følger med i det som skjer i kommunen vår. Det er stor aktivitet på mange områder; innenfor kultur og idrett, næringsliv og kommunal virksomhet, og det er beklagelig at mye av aktiviteten ikke kommer fram i lyset. I motsetning til folk i Våler og Nes, som har andre aviser å velge blant, har vi i Nord-Odal dessverre ingen alternativer.

Tiden er forbi da lokalavisa sendte både en og to referenter til kommunestyremøtene. Nå hører det til de desiderte unntakene at noen journalist er til stede. Selv spennende og interessante saker vekker liten eller ingen interesse. Innbyggerne går dermed glipp av mye viktig informasjon. Ett eksempel: Nord-Odal kommunes budsjett for 2018 er ikke omtalt i Glåmdalen.

Presse og nyhetsmedia for øvrig blir gjerne omtalt som «den fjerde statsmakt». En uavhengig og fri presse skal overvåke samfunnet og ikke minst de folkevalgtes innsats på ulike nivåer. Denne rollen er i ferd med å forvitre. Kommunale saker, herunder vedtak i de folkevalgte organer, skal vurderes av uavhengige, kompetente redaksjoner, med et kritisk blikk og en samfunnsbevisst holdning. Denne utviklingen er et stort demokratisk problem som nok ikke bare berører Glåmdalen.

Glåmdalen er ikke lenger ei lokalavis. Som en del av det store og mektige Amedia-konsernet (omsetning i 2016: 3,6 milliarder kroner) er ikke avisa lenger sjølstendig. Avisene samarbeider mer og mer, og særpreget til de enkelte avisene forsvinner. På forsida av Glåmdalens nettavis får vi nå stadig flere klikkvennlige nyheter fra ikke bare omliggende fylker, men også fra landet for øvrig. Det blir mindre plass til egenproduserte lokale saker og til god journalistikk. Antall «klikk» på artikler i nettavisa legger føringer for den redaksjonelle profilen.

Prokrastinator som jeg er, har jeg skjøvet den ubehagelige avgjørelsen fram i tid. For et par uker siden fornyet jeg – etter mye tvil, og med halvhjertet støtte fra kona – abonnementet på Glåmdalen for ytterligere ett kvartal. Jeg ble nok påvirket av en god venn som ble abonnent igjen etter å ha vært uten avisa noen år. Han oppdaget at en person han kjente hadde gått bort uten at han fikk vite det. Satt på spissen: Dødsannonsene er snart eneste grunnen til å være abonnent …

Tabellen under viser antalle artikler/notiser per måned og kommune. «Andre» i tabellen refererer til fellesstoff for regionen Glåmdal/Nes samt nasjonale og internasjonale nyheter/artikler, blant annet bil- og boligstoff.